Det kan være litt smertefullt å tenke på, men hjernen vår har utviklet seg ekstremt lite den siste tiden.

Hjernen vår fungerer faktisk veldig likt som det den gjorde i steinaldertiden, mens livene våre og samfunnet derimot, utvikler seg stadig raskere og raskere.

Man skulle heller ikke tro «noen der oppe» så dagens moderne samfunn komme og valgte å tilpasse hjernen for oss deretter. Isteden må vi leve med oldtidens hjerne, noe som skaper en haug av problemer for de fleste.

Hjernen vår har nemlig fortsatt den samme «førsteprioriteringen» som var nødvendig før i tiden – og det er å holde deg i livet.

Holde deg i livet når du skal på kontorjobben din, holde deg i livet når du skal ut blant folk, når du skal spise, når du skal velge partner, når du skal rekruttere nye mennesker til selskapet ditt og når du skal prøve å slappe av.

Hjernen vår er på ingen måte laget for at vi først og fremst skal være lykkelige og rolige, eller for den saks skyld – stå foran mennesker vi ikke kjenner og snakke om lidenskapen vår. Selvfølgelig – den lette angsten man kan kjenne på i slike tilfeller hjelper deg til å holde deg konsentrert, samtidig kan angsten ta helt over og ende med å begrense oss med det kjente hjerneteppet.

For å gjøre det hele enda vanskeligere så har jo ikke hjernen peiling på hva som skjer der ute i verden. Den er plassert inne i et mørkt stille rom, altså skallen vår, og kan faktisk ikke oppleve verden direkte. Den bruker elektriske signaler som kommer fra sansene våre, og med det prøver å tolke «virkeligheten» etter beste evne. Den prøver å lage mening ut av disse elektriske signalene som for eksempel farger, lyder (vibrasjoner), luktmolekyler, smak, følelser og bevegelser.

Den prøver å gjette, forutse, eller det vi skal snakke om videre, nemlig det å predikere hva som er der ute. For at vi skal overleve bør dette skje ganske raskt, noe som til sammen skaper våre automatiske og ofte ubevisste tankemønstre.

Hjernens «prediktive prosesser»

Disse prediktive prosessene, som vi også kan kalle det, forklarer hvordan vi mennesker lager mening ut av tilværelsen. Vi har et behov for å prøve å forklare alt vi opplever av både følelser, atferd og tanker.

Som nevnt over så kan ikke hjernen oppleve verden direkte. Isteden må den prøve å predikere, forutse, spå eller simulere hvordan øyeblikket egentlig er.

Alt dette kan være litt lett å glemme bort – vi tenker liksom at vi er et videokamera som observerer alt der ute direkte..

Noen ganger så kan den også oppleve at signalene som kommer er feil og prøver å oppgradere informasjonen, eller endre simulasjonen slik at den blir mer riktig. Et eksempel på dette er når du tror du ser noe, men innser at du ser noe annet eller at bildet endrer seg (visual illutions f.eks). Eller når man blir forklart noe og ikke skjønner hva den andre personen mener. De forklarer greia på nytt og så forstår man plutselig alt og vi får et slags «aha moment».

Vi kan også si at hjernen har forskjellige nivåer å tolke informasjon fra sansene på:

1. Rådata, som er nøytrale sanseopplevelser. Kan f. eks være vibrasjoner av lyd eller molekyler av lukt
2. Kategorisering av informasjon. Vi begynner å putte informasjon i bolker for å forenkle håndteringen av informasjon. For eksempel når du velger å ta inn synet av et helt menneske, fremfor en arm, 10 fingre, to bein osv.
3. Hjernen vår kan videre arbeide med disse kategoriseringene basert på tidligere opplevelser, tanker, verdier og meninger. Hva er mennesker, hvordan er dette spesifikke mennesket, hva betyr det for meg å ha tatoveringer, briller, et fast eller løst håndtrykk?
4. Den kan begynne å tenke på vårt eget forhold til dette mennesket. Hva føler jeg om denne personen, hvilke erfaringer har jeg med en slik egenskap hos noen.

Hvis vi bruker et glass med vann som et eksempel på disse nivåene, ville nivå 1 vært teksturen, kantene på glasset, bevegelsen i vannet. Når vi går oppover i nivåene må hjernen lage flere forutsetninger eller prediksjoner/spådommer for å lage mening ut av rådataen i nivå 1. Det er et glass i min opplevelse – og når vi beveger oss høyere i nivåene kan man tenke på språket om glasset, tanker om hva et glass er, snakke om et glass i fortid og fremtid. Jeg kan tenke på hvor mye jeg liker et slikt glass og mitt forhold til dette glasset.

Hvorfor skaper dette problemer?

Denne prediktive prosessen er igjen – laget for at vi skal overleve som førsteprioritet.

Vi skal komme oss fra A til B. Informasjonen vi mottar bør være en god «match» i forhold til vår opplevelse og tolkning av den. Dette gjør oss veldig forutinntatte (biased) av vår evolusjonære-, kall det «oppskrift» eller «instruks». Det vi tror vi opplever er vi veldig opptatt av at skal stemme – hvis ikke har hjernen vår tolket informasjon feil, noe hjernen oppfatter som kritisk for vår overlevelse og videre kan føre til negative følelser som stress, angst og depresjon.

Dette er ikke alltid nyttig for oss. Spesielt ikke når vi ikke er klar over hva som skjer, eller at det skjer. På grunn av dette trenger vi moderne mennesker noen gode verktøy for å omprogrammere oss selv.

Det er generelt av stor interesse i forskningsmiljøene å finne ut av hvordan vi kan omprogrammere hjernen vår til å fungere slik at den jobber for at vi skal være lykkelige. Det er jo det de alle fleste mennesker i verden ønsker, og vi har dessverre en hjerne som ofte jobber hardt imot oss når vi lever i dagens moderne samfunn – med helt andre utfordringer enn det hjernen ble laget for.

På grunn av hvordan hjernen blir tvunget til å gjette hva som foregår, ofte basert på fortid, lager hver og en av oss vår egen modell av verden som er blant annet basert på vår personlighet, verdier, overbevisninger, minner, interesser og erfaringer.

Vår modell av verden vil aldri bli korrekt fordi vi har ikke mulighet til å oppleve virkeligheten slik den egentlig er. Vi prøver likevel å lage mening ut av en veldig kompleks verden, og når vi opplever vår modell av verden har vært feil hele tiden så kan helvetet rett og slett bryte løs for mange av oss.

Hjernen kan oppleve denne «mismatchen» som veldig negativt og det kan føre til usikkerhet og stress. Den prøver derfor hele tiden å minimere det vi kan kalle «prediksjonsfeil». Den lager en simulasjon og tester om den er riktig (noe den vil at den skal være). Og – siden vi aldri klarer å predikere verden slik den er vil det ALLTID være slike prediksjonsfeil og hjernen vil ALLTID ha noe den kan forbedre eller minimere av disse feilene.

I alle øyeblikk prøver hjernen vår derfor å finne noe som er feil og som kan fikses (selv om alt er supert). Vi er tørste, sultne, vi klør, vi føler oss dritt, kroppen verker litt, litt støl, litt overvektig på hofta. Videre begynner vi å for eksempel tenke på hvor tørste vi er og hvor mye vi trenger det vannet hvis vi ikke får det (her har prediksjonsfeilen skjedd og vi blir stresset). Vi kan til og med bli sinte, slitne eller ukonsentrerte om vi ikke får det vannet nå.

Fanget i en evig prediksjonsfeilsyklus prøver vi å simulere noe vi ikke kan simulere på riktig måte.

Oppi det hele er vi selvfølgelig forskjellige og det kan vise seg i forhold til hvor bevisste vi er på at slike prosesser forekommer. Noen kan bli spesielt stresset, sinte og kjenne på negative følelser fordi de tror at verden er mer konstant enn det den egentlig er. Noen har et annet forhold til endringer og er mer komfortable med disse prediksjonsfeilene. Det er gjerne dit vi vil for å ikke bli et offer for oldtidens hjerne.

Hva har meditasjon med dette å gjøre?

Du forstod kanskje at dette innlegget også skulle handle om meditasjon. For mange er dette litt fremmed og noe man bare gjør borti Østen. Samtidig er det mange som har begynt å ta dette til seg i hverdagen og forskjellige forskningsmiljøer har vært veldig interessert i i lang tid.

I mange meditasjonstradisjoner får man beskjed om å starte en sesjon med å kun fokusere på én ting. Dette kan for eksempel være pusten, hjertet som slår, en lyd eller et ord du sier til deg selv.

Samtidig fokuserer noen teknikker på hvordan du kan jobbe med følelser som er positive (som du vil ha mer av) og negative (som du vil bort ifra). Dette kan for eksempel være at du klør, du får en god følelse som tar oppmerksomheten din (dette er ikke nødvendigvis alltid positivt), du har vondt et sted fordi du sitter feil, du begynner å tenke på noe spesielt.

Veldig ofte så ender disse følelsene med at du får et behov for å fikse det eller ha mer av det, noe som kan føre til en slags mental lidelse om man ikke får møtt dette behovet. Dette er det vi igjen kan kalle for en prediksjonsfeil, og det er nettopp slike prediksjonsfeil man kan lære seg å gi slipp på og videre komme tilbake til meditasjonsobjektet når du trener meditasjon.

Man kan også si at årsaken til at vi gjør noe som helst her i verden er på grunn av disse prediksjonsfeilene våre. På mange måter driver dette oss fremover også, noe som er positivt. Og når vi snakker om hva som driver oss så snakker vi ofte om grunnleggende behov og hvordan våre behov er forskjellige. Når måten vi predikerer virkeligheten på, er basert på fortiden (tidligere erfaringer, verdier, vår personlighet, overbevisninger og verdier) så gir dette absolutt mening.

Det vi kan bli mer bevisste på, er måten vi møter behovene våre: er det konstruktivt, nøytralt eller destruktivt og hva vi kunne tenke oss å endre på.

La oss si at du møter en person du finner veldig attraktiv og interessant. Fordi de fleste av oss har et grunnleggende behov for en viss form for tilknytning (måten vi knytter oss til mennesker kan dog være forskjellige), ønsker vi å møte dette behovet ved å få mer av denne følelsen som dette mennesket gir deg.

Hjernen begynner allerede nå å forutse at dette skal skje. Kanskje tankene begynner å surre når du legger deg om kvelden – du begynner å lage scenariorer hvor du møter dette mennesket, du begynner å tenke på hvordan du kan oppnå kontakt, tankekjøret setter igang. Positive tanker sier du, «det er jo nydelig å være forelsket» – ja kanskje, men hva gjør du dagen etter når du har liggi oppe 3 timer for lenge fordi tankekjøret aldri ga seg? Det hjernen egentlig jobber med her er å dekke til potensielle prediksjonsfeil. Det kan du gjøre på måter som er sunnere for deg enn å gå glipp av søvn.

Et annet eksempel er følelsen sjokolade gir deg. De fleste blir glade, i hvert fall i starten, når vi spiser sjokolade. Det er gjerne derfor vi vil ha mer. Spørsmålet er bare: på hvilket tidspunkt har denne situasjonen gått fra «små gleder i hverdagen» (dette er bra) til «slapp, sliten, kvalm og dårlig samvittighet» (ikke så bra)?

Kunsten er å stoppe opp og klare å bli bevisst på hva som skjer og videre gi slipp. Finne balanse i hvordan vi skal møte behov på en konstruktiv måte, på kort og lang sikt.

Det å være tilstede her og nå i øyeblikket, slik vi ofte er under meditasjon, er egentlig imot vår evolusjonære natur når vi er småstresset i hverdagen (noe mange er). Da vil den helst være i fortid eller fremtid og prøve å rette opp mulige prediksjonsfeil.

Samtidig er det nettopp det å jobbe med å være tilstede her og nå, ta inn rådataen i nivå 1 og være bevisst på innholdet av den før du beveger deg til de videre nivåene som er basert på fortiden. Hva vil jeg gjøre med denne rådataen denne gang? Vil jeg endre mitt syn og tanker om den eller vil jeg tenke det jeg alltid har gjort, og videre oppføre meg deretter?

Det vi ofte gjør er å overføre informasjon fra fortiden om våre behov over på nåtiden. Vi opplever en slags følelse tilknyttet dette som er god eller dårlig og videre agerer på denne som en konsekvens. Samtidig jobber vi oss hele tiden gjennom disse nivåene som ble presentert lenger opp i innlegget.

Hele vår modell av verden er altså bygget på hva vi har opplevd før. Den eneste måten vi kan predikere noe som helst er å overføre fortiden over på nåtiden. Alle opplevelser er lukket i tid på denne måten. Den elektriske informasjonen/rådataen hjernen mottar er helt nøytral, så du blir nødt til å lage en form for mening ut av den på veldig kort tid. Dette gjøres da (ofte ubevisst) på bakgrunn av hva du «vet» fra før.

Men som nevnt, så kan vi overvinne dette med å for eksempel jobbe mer med å være her og nå. Bli bevisst rådataen og hvordan du forholder deg til den før du velger hvordan du skal respondere.

Når vi igjen ser meditasjon opp imot denne prediktive prosessen, så viser det seg at mange teknikker er dekonstruerende for denne prosessen i seg selv. Altså bare det å meditere hjelper deg å generelt få kontroll på disse prosessene og bli mer bevisst.

Hvis du ser for deg at du mediterer for første gang, så vil sannsynligvis mange tanker komme til deg ganske raskt. Tanker om deg selv, om fortiden, fremtiden og du begynner kanskje å tolke informasjon gjennom disse forskjellige nivåene. Når vi setter oss ned for å meditere har vi ofte en ganske rik opplevelse av forskjellige typer innhold som tanker og følelser. Helt normalt under meditasjon og ikke feil.

Det vi får beskjed om er å rette denne tunge tankevirksomheten over på kun én ting. Altså å fokusere på for eksempel pusten, en lyd eller en del av kroppen.

Ved å fokusere på denne ene tingen, som egentlig er ren rådata av sanseopplevelser, blir vi mindre abstrakte. Det «narrative selvet» som vi lager i de andre nivåene blir redusert, mens systemet kun holder fokus på én ting. Det vi gjør da er å trene på å redusere tendensen vi har til å lage prediksjoner av all informasjonen vi mottar.

Hver gang vi begynner å falle mot å predikere under meditasjonen fordi tanker popper opp, skal vi registrere informasjonen/tankene, observere de, godta de og rette fokus mot den ene tingen igjen. Hver gang du klarer å bli bevisst en tanke og behandle den på denne måten, trener du sinnet ditt.

Dette er en form for fokusert oppmerksomhet og er noe vi kan trene opp som en muskel, slik at vi kan bruke det mer også i hverdagen.

Videre er det mange forskjellige typer teknikker for å oppnå forskjellige typer tilstander i meditasjon. Disse kan være enda mer positive for den prediktive prosessen, men det å trene på å fokusere på én ting er steget mange meditasjonstradisjoner mener vi bør mestre først.

Vi kan etter hvert slippe denne ene tingen vi fokuserer på (ankeret) til en mer åpen form for meditasjon hvor vi lar oppmerksomheten gå til forskjellige objekter. For eksempel forskjellige lyder i rommet, følelsen av å sitte, vibrasjoner i rommet osv. Du registrerer informasjonen på samme måte, aksepterer den og lar den gå på samme måte som tidligere, men oppmerksomheten beveger seg fra objekt til objekt. Etter hvert kan du også la din egen bevissthet være selve meditasjonsobjektet, noe som er en enda dypere form for meditasjon.

Videre kan man også oppnå en tilstand som er mer utfordrende å nå, nemlig det å oppleve at man mister «selvet», noe som gjerne gjøres via såkalte «non dual practices». Det er ikke lenger noen «jeg» eller noen observatør som mediterer, kun ren bevissthet. Noen mister også hele bevisstheten under slike øvelser. Dette er utfordrende å forske på fordi det er vanskelig å oppnå i kontrollerte omgivelser, men dette kan visstnok være den mest optimale tilstanden å være i for å dekonstruere disse prediktive prosessene.

Det er vanskelig å gi instruksjoner på hvordan denne tilstanden kan oppnås, men man kan hjelpe folk å legge til rette for det. For eksempel ved å stille seg selv spørsmål som «hvem er jeg», «hva er naturen i dette øyeblikket» eller «hva er den underliggende bevisstheten i dette øyeblikket».

Dette var kort beskrevet reisen fra fokusert oppmerksomhet, til mindfulness type meditasjon til non dual øvelsene. Disse øvelsene kan du trene på for eksempel i forskjellige meditasjonsapper. Jeg er selv stor fan av appen «Fitmind» hvor du får både teori og praksis i veldig strukturerte former.

I meditasjon lærer du å gjøre ingenting, men også å gjøre det veldig bra.
Du lærer deg å gjenkjenne bevisstheten din og i større grad dermed velge hvor du skal rette den. Legge merke til mønstre, tanker og hva som påvirker deg. Hvis man ikke har disse evnene vil tankene være overalt og gjerne der de alltid har vært før.

Hjernen lærer å forstå hvordan den fungerer og identifiserer seg selv ikke lenger med de prediktive prosessene. Du forstår at du ikke lenger er dine tanker og i større grad kan velge hva du skal tenke, noe som igjen kommer til å påvirke hvordan du føler og hvordan du videre tar valg og oppfører deg.

Du vil få en hjerne som er mer fleksibel og avslappet. I det motsatte ligger det mye lidelse i det moderne mennesket.

– Mia

Kilder:

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget da jeg hørte episode #93 av podcasten til Liam McClintock, «The Fitmind Podcast». Her hadde han besøk av Ruben Laukkonen, Phd og kognitiv nevroforsker. Her forklarer han på en så elegant måte hvordan hjernen fungerer så komplekst imot oss, men hvordan meditasjon så lett og konkret kan hjelpe oss. Dette måtte jeg få ned på papiret (forhåpentligvis på en enklere måte enn denne ganske komplekse podcastepisoden).

Studiet Laukkonen hovedsakelig viser til finner du her:

Laukkonen, R. E., & Slagter, H. A. (2021). From many to (n)one: Meditation and the plasticity of the predictive mind. Neuroscience & Biobehavioral Reviews.